Du begjærer ikke solnedgang. Du elsker solnedgangen.

Innlegget er en refleksjon over å forstå hva ekte kjærlighet til et annet menneske er.

Ekte kjærlighet er ikke noe vi kan gi eller få, ingen kan eie den. Kjærlighet er en tilstand, en eksistens.

Da jeg var i ferd med å begjære deg, nøytraliserte du begjæret mitt med kjærlighet. Min første reaksjon var skuffelse og deretter selvransakelse. Nå i ettertid etter å ha forstått hva som skjedde og de guddommelige mekanismene som styrer livene våre, er jeg deg evig takknemlig.

Jeg elsker deg som en solnedgang, av og til vil du være der og av og til ikke. Du er tilgjengelig når naturen vil det slik. Det finnes ingen frykt for at du skal forsvinne fordi du alltid vil være der et sted og jeg eier deg ikke, men jeg synes det er fint å tenke på deg og når jeg får se deg, det gir meg behag.

Jeg ønsker ikke å eie eller bli eiet av noen. Jeg ønsker å være fri og elske naturen og universet. Vi kan gjerne gjøre det sammen. På den måten kan vi eksistere sammen og nyte skaperverket og hverandres nærvær som en solnedgang – når naturen vil det. Gjennom et ekte kjærlighetsforhold til bevisstheten og universet kan vi dele våre tanker og opplevelser og samtidig være fri fra begjæret som begrenser oss.

Gjennom den første delen av vår relasjon åpnet vi opp våre drømmer for hverandre. Neste kapittel begynner vi på nå, med våre felles drømmer som et bakteppe for den kjærlighet vi skaper for hverandre, av hverandre og til alt rundt oss. Vi skal dele de fine tingene på et dypere eller kanskje høyere bevissthetsnivå. Det fantastiske er at vi kan dele av kjærlighet og ikke eie av begjær. Vi er ikke lengre preget og bundet av våre ønsker og frykt.