Et nytt økonomisk system
Samfunnets konkurransepregede pengesystem står sterkere enn våre medmenneskelige verdier og vår pakt med naturen. Kunnskap om atferdsøkonomi kan bidra til et paradigmeskifte.
Allerede etter bare to uker inn i koronakrisen, har vi fått en dramatisk påminnelse hvor skjør og lite bærekraftig dagens økonomiske system er. Dette vet vi jo fra før med klimakrisen, men den blir mer usynlig for de fleste sammenlignet med korona epidemien. Uansett er begge en krise som vil få store konsekvenser i det lange løp om vi ikke gjør noe nå. Dessuten står vi overfor den fjerde industrielle revolusjon som kommer på toppen av det hele.
Med dette som bakteppe vet vi med ganske stor sikkerhet at det blir umulig å fortsette med dagens økonomiske system i det lange løp. Endringstakten vi erfarer med klimakrisen går så sakte at det på en måte var godt vi fikk en ny krise som forhåpentligvis ryster de folkevalgte tilstrekkelig til å innse det unngåelige.
Kostnadene av å skyve problemene foran seg blir betydelig større enn den ubetydelige investeringen som kreves om vi starter endringsarbeidet nå. For det er nå mens krisehjulene er i gang det finnes forståelse, vilje og ikke minst en betydelig skaperkraft.
Et av de beste verktøyene for å forstå alvoret, men også mulighetene vi nå stor overfor, er de atferdsøkonomiske prinsippene. Kobler vi på systemteori (hvordan alt henger sammen) og tilstrekkelig med kunnskap så ser vi muligens helheten, håpløsheten og sannhetene. Det som gir håp, er de fantastiske mulighetene. Elefanten i rommet er at vi skyver problemene foran oss. Faktisk er vi mennesker villige til å ødelegge en del av fremtiden, fordi vi velger den enkle og kortsiktige gevinsten som er mer synlig og fristende enn den langsiktige.
En stor utfordring for at vi nå skal klare å skape en positiv endring, er i hvor stor grad de folkevalgte klarer å skape rom for samarbeid og samhandling med sine borgere. En annen utfordring er om media evner å vise samfunnsansvar ved å sette søkelys på løsninger, eller om «se og hør» nyheter gir flere liker klikk og penger i kassa. Altså vi kjemper paradoksalt en kamp mot et system som undergraver et nytt og bedre system.
Det er lett å si, og det sies ofte, at vi må tro på det beste i mennesket. Ressursene skal fordeles likt og helst med gevinst til de som bidrar mest. Men hvis dette skal fungere må vi bygge et helt annet samfunnsøkonomisk system enn det vi har i dag. Man skulle nesten ikke tro det, men ulike systemer er allerede godt beskrevet. Problemet er at det finnes for mange teorier som gjerne beskriver de samme løsningene, men på forskjellige måter. Viktige ord og begreper mister derfor sin kraft og relevans og man ser ikke skogen for bare trær.
Det beste vi nå kan gjøre er å jobbe målrettet sammen, men initiativet og eierskapet må etableres på toppen – hos regjeringen. Alle de ulike fagmiljøer og mennesker som jobber og brenner for nye løsninger, trenger et lederskap og en plattform for samarbeid og samhandling. Jeg er overbevist at veldig mange ønsker å ta del i en slik dugnad. Spesielt alle dem som føler for å endre verden.
Vi kan både begrense de økonomiske skadene av korona epidemien og samtidig etablere grunnmuren for en mer bærekraftig fremtid. Men dette krever aksjon nå. For hver dag dette utsettes kan det koste oss og staten milliarder av kroner ekstra enn om vi ikke gjør det. Investeringen med å etablere et prosjekt og gi mandat til en ressursgruppe for å utrede en konkret plan, vil være en dråpe i havet i forhold til sannsynlige gevinster.
Et eksempel på et konkret verktøy er å etablere et såkalt «war-room». Et rom som både finnes digitalt og fysisk, hvor samhandling og utvikling fasiliteres av nøytrale eksperter. Her benyttes eksempelvis prosessmetodikk slik som «design thinking» for idéutvikling og innovasjon. Dette burde jo vært gjort allerede da koronakrisen traff oss.
Det bør inviteres til en nasjonal dugnad hvor ulike grupper etableres etter nisjeekspertise og på tvers av fagområder. En viktig del i dette er å sørge for et system der flest mulig kan bidra. Innovative løsninger finnes ofte utenfor de etablerte fagmiljøene og slik er ikke den norske stat rigget i dag.
Så hva gjør vi for å komme i gang? Prosjektet trenger et navn slik at det får en identitet og knagg for videre dialog. Hva med «prosjekt alfa»? Alfa har mange positive betydninger ref. Wikipedia.
På nytt stiller jeg spørsmålet om dere folkevalgte på vegne av folket, er villige til å investere en dråpe nå eller fortsette i samme spor og utsette oss for nye flodbølger i fremtiden? Koronaepidemien blir garantert ikke den siste bølgen som treffer oss.
Koronakrisen blir dessuten en lakmustest på hvor mange politikere og fagmiljøene rundt dem, klarer å lære at vi må endre systemet.
