Økonomisk vs. økologisk gevinst
Globaliseringen og det konkurranseøkonomiske systemet som utgjør bærebjelken i dagens velferdssamfunn, er om vi tenker bærekraftig utvikling, rigget som en negativ spiral hvor vi alle er deltakere og tilskuere.
Vi har i dag et system som favoriserer økonomisk gevinst foran økologisk gevinst, konkurranse foran samarbeid, forbruk foran gjenbruk og så videre. Systemet som er skapt av politikere gjennom generasjoner, er nå blitt så sterkt at det styrer selv politikerne. Det er en litt skrekkfull kunstig intelligens over det hele, hvor det nå er systemet og ikke menneskene som lenger har kontrollen.
Selv om vi vet at endring til det bedre skjer på en rekke områder, er det langt unna den endringstakten som ellers skjer rundt oss hvor teknologien er førende. Vi har fått et system hvor endring skjer så raskt at vi selv ikke klarer å følge med på alt som skjer. Systemet gir oss få muligheter til å utrede skikkelige konsekvensanalyser, slik at kortsiktig økonomisk gevinst trumfer langsiktig økologisk gevinst. Det skal bevises og dokumenteres forskingsbasert skade før et nytt produkt eller annet vi gjør mot planeten eller samfunnet stoppes, problemet er bare at da er det «litt» sent. Eksempelvis er det er en grunn til at det foregår et opprør omkring 5G teknologien.
Midt oppi det hele skal våre folkevalgte politikere ta avgjørelser som ingen er i nærheten av å ha de rette forutsetninger til å ta. Vi bombarderes av meninger fra eksperter fra alle kanter uten å være sikker på hvem som egentlig har de beste løsningene og hvem som egentlig har den riktige ekspertisen. Kompleksiteten kommer av at nye nisjer blir et fagområde som igjen avler nye nisjer. Kompleksiteten blir dermed så ekstrem at det blir umulig å foreta et kvalifisert valg mellom alternativene med dagens system rundt politikk, demokrati og ledelse. Dermed ender vi opp med kompromisser i valget mellom økonomi og økologi.
Selv om dagens system er avhengig av kontinuerlig vekst, vet alle samfunnsøkonomer at ingenting vokser inn i himmelen uten at mennesker, dyreliv og planeten tar skade. Vi mennesker er veldig flinke til å utsette endring helt til utsettelsen blir en krise. Dette er godt beskrevet innen atferdsøkonomi hvordan og hvorfor vi mennesker opptrer rasjonelt vs. irrasjonelt. Koronakrisen som er over oss i disse dager, gir oss en gylden mulighet til å endre systemet.
Nå er det opp til folket og ikke minst politikerne å utnytte dette kraften som generes, til å skape endring fra økonomi til økologi og fra konkurranse til samarbeid. Men, dette krever et dramatisk systemskifte ellers ender vi bare opp med små smuler og så er vi tilbake på det gamle sporet. Tenk deg en romferd hvor vi utnytter en planets gravitasjonskraft for å skyte fart videre. Det er altså i dette kraftfeltet vi befinner oss nå og derfor ekstremt viktig å utnytte maksimalt før det er for sent.
Jeg vil utfordre alle politikere til å sette systemendring øverst på agendaen. Gi prosjektet et navn slik at det kan diskuteres og materialiseres. Åpne opp for en nasjonal om ikke global dugnad. Det sitter mange kloke hoder og grupper med gode løsninger rundt om i landet og verden ellers, ikke bare i de etablerte fagmiljøene! Hvor begynner vi? Kan grunninntekt være det som skaper en positiv dominoeffekt på alt i fra klima til folkehelse? Det meste peker på det.
Jeg tror de fleste av oss nå kjenner et betydelig engasjement for endring. For første gang på evigheter ser Kineserne den blå himmelen over sine forurensede byer. Koronakrisen gjør det mulig for flere å oppdage at vi kanskje har et system som spiller mot oss enn med oss, la oss derfor utnytte mulighetene for å reversere spiralen.
Selv har jeg som forsker på endring og atferdsøkonomi sett at det finnes mange gode verktøy for endring som ligger ubrukt. Det er det politiske, demokratiske og økonomiske systemet som legger begrensningene på en leders makt, vilje og fokus. Vi har gjort oss selv til slaver av systemet, derfor er det nå i en krisesituasjon vi har muligheten å gjøre endringer.
Jeg, som sikkert veldig mange andre, er klar til å bidra. Kjære politikere, det er nå vi trenger handling fra dere som våre ledere og ikke bare administratorer. Det er nå vi er i kraftfeltet på ferden rundt viruset. Viruset skal selvsagt behandles, men vi må få søkelys på årsaken til problemet – altså systemet. Systemet vi har skapt er i seg selv et slags virus, det har selvbeskyttende mekanismer. I det lange løp er jeg redd det vil gå mye verre før det går bedre. Jeg vil likevel tenne et lite håp at det finnes ett menneske der ute som klarer å få media og politikeres oppmerksomhet, slik som Greta Thunberg fikk for sitt miljøengasjement. Kanskje denne gang blir det en politiker som tar ordet og leder oss på riktig vei? Når alt kommer til alt, vi er alle barn av denne jorden.
De som sitter med makten i dag, er media og de store virksomhetene med mulighet å fortelle og distribuere sine historier til flest mulig mennesker. Det er de historiene som er mest overbevisende og flest mennesker tror på som fører til at vi kjøper dem, blir standarden eller den nye loven. Staten styres tross alt av flertallet av de menneskene denne tilhører. Den som har evne å fortelle de beste historiene er oftest den som vinner, ikke nødvendigvis dem med de beste løsningene. Det er en grunn til at viktige møter og prosesser blir «kapret» av mennesker med den beste taleevnen fremfor dem som sitter på den beste kunnskapen.
En god løsning som kan bidra til ekte demokratiske endringsprosesser og beslutninger, er å innføre bruken av nøytrale prosessfasilitatorer. Dette er mennesker med spisskompetanse på å skape konsensus mellom motstridende interesser. Fasilitatorene vil jobbe side om side med endringsagenter som bidrar med ulike verktøy for det enkelte oppgave som skal løses. Tenk deg et system bygget på samarbeidsøkonomi istedenfor konkurranseøkonomi, for en spennende og fredfull verden det hadde blitt.
